I know not what the future holds, but I know who holds the future

Mine tre første bidrag til denne bloggen har vært relativt meningsløse, og slikt kan ikke tolerere! Så her er mitt først seriøse forsøk på noen av betydning... Bare with me.
Soundtrack : Foo Foghters – Normal (brukt deler av teksten for moro skyld)

Denne gangen vil jeg gjerne snakke om fremtiden! Ettersom den utdanningen jeg får har en så stor innflytelse på hvordan fremtiden min vil bli, tenkte jeg det ville være finfint og få sagt noe om dette også. Men selv om jeg er tenåring og tenker en del på hvordan jeg vil ha det og hva jeg vil bli og alt som følger. Må jeg si at jeg tenker kanskje hakket mer på det å være normal og det å passe inn. Så nå som du vet hva hjernen min tygger på er det vel på tide å spytte det ut.

Fremtiden der har vi et ord som er samtidig både skremmende og spennende. Grøss! Bare det å skrive ned ordet gir meg gåsehud. Det føles som en klam hånd griper tak i hjerte mitt og det blir litt vanskeligere å puste. Det er kanskje ikke så rart å være redd for fremtiden eller kanskje bekymret er et bedre ord. Fremtiden er jo et eneste stort svarthull, man aner ikke hva som vil skje. Man kan forberede seg så mye man bare orker, men man har ikke det grann kontroll over utfallet. Og det skremmer meg,

Det er de som leser horoskopet sitt daglig for å få en bedre idé om hva fremtiden vil bringe, men vi vet jo aldri hvordan fremtiden vil bli stjerner og planeter har ikke svaret på hemmeligheten. Hadde det virkelig vært så gøy hvis man visste nøyaktig hva som ville skje hele tiden? Jeg tror nok ikke det, det er usikkerheten som gjør livet spennende. Krydderet i tilværelsen! Det hadde ikke vært det samme hvis man viste nøyaktig hva man skulle bli, det tar bort menneskeligheten. Det blir som å være en robot. Hvis man vet fremtiden bli man tvunget til å følge ”The Master Plan”, følge et strukturert skjema punkt for punkt. Det å vite hva som skal skje, må bli fryktelig kjedelig og tørt. Greit nok så har man kontroll og man slipper å gjøre feil hele tiden, men hvordan skal man da kunne utvikle seg? Som for eksempel skjebnen, kan ikke si jeg er ikke en tilhenger av skjebnen, jeg liker ikke tanken på at jeg ikke har kontroll over mitt eget liv. Det blir feil å tenke at en gammel mann med skjegg, eller dame med langt grått hår, for den saks skyld sitter oppi himmelen og har forhåndsbestemt hva jeg skal gjøre og bli. For mange har kontrollert meg, jeg nekter å tror at jeg ikke kan gjøre det selv!

Personlig liker jeg å ha kontroll over situasjonen og jeg jobber som oftest best dersom jeg vet hva jeg skal gjøre. Jeg liker å vite hvor jeg er og hva jeg skal gjøre. Til tider for jeg et lite kick og det føles som jeg må gjøre noe drastisk eller så dør jeg, men sånne innfall pleier som oftest å være utenfor det samfunnet ville sagt var normal. GOD FORBID I go against the crowd! Det å være normal er oppskrytt, å være helt alminnelig ikke noe uten om det vanlig. Noe jeg syntes er litt rart fordi ingen vet hva vanlig er. Det som er vanlig for meg trenger ikke nødvendigvis å være vanlig for deg! Man er normal hvis du tenker som flertallet i samfunnet gjør, har de samme moraler og idealer Det å være unormal er som oftest regnet som noe negativt men er det så forbannet positivt å være mainstream? Hvis alle skulle gå rundt og tenke som alle andre som en eneste stor grå masse hadde vi ikke hatt noen grunn til å leve. Drømmer og ambisjoner ville blitt vasket bort, og det ville ikke vært bra. I mine øyne prøver man bare å være normal hvis man er redd for å bli avvist eller ble sett på som gal. Forstålig nok alle vil jo passe inn, men man er ikke seg selv, dere ser kanskje problemet? Så det å bli kalt normal er vel egentlig ikke et kompliment, jeg vil heller bli sett på som rar enn normal anyday of the week! Å være normal er for kjedelig og det er jo ikke akkurat positivt. Men så har vi de som er oppmerksomhetssyke og de som prøver og være originale. Jeg har ingen ting å si om disse fordi de ville sikkert hatt DBOO ”Death by overdrevent oppmerksomhet”. En meget kronisk plagsom sykdom som dessverre for oss, ikke kan behandles.

Man vil være original… akkurat som all andre!

” Hey will you come out tonight. Will you back down, will you put up a fight. Turn me around and make everything right. Make me normal from now on”

Unnsett så liker jeg å vite hvor jeg er på vei, det gir en slags trygghetsfølelse. Du aner ikke hvor kvelende fremtiden kan være hva slags effekt den har. Noen ganger er det bare lettere å følge etter noen andre. Når man er forvirret og usikker klamrer man seg fast til det nærmeste man har. Det jeg gjorde var å klamre meg fast til stien pappa hadde valgt. Velg realfag og bli kjemiker. Det var en ganske bra løsning. Mamma og pappa ble stolte, jeg fant ut at kjemi faktisk var gøy, i hvert fall interessant og fremtiden min ble litt klarere. Alt var ”nice and dandy”! Helt til jeg innså noen år senere at kjemi ikke var det jeg brant for. Fremtidsplanene mine ble knust og jeg stakk hodet ned i sanden atter en gang. Selv om det er klisjé å følge i fotsporene til faren sin, så var det til stor hjelp. Det fikk meg til å innse hva jeg egentlig ville bli lege! Ettersom jeg hadde valgt realfag så var det ingen ting som kunne stoppe meg. Jeg har til og med lagd fremtidsplaner. There I go again with the plans. Jeg tar medisinstudie, tar doktorgrad, vet ikke hva jeg skal spesialisere meg i, har lyst til å forske på stamceller, så bruke et år i leger uten grenser, kanskje i Afrika eller Asia. Så tilbake til sykehuset og tilslutt starte egen praksis, sammen med en jeg ble venn med, mens jeg studerte medisin. Det blir nok ikke lette, men jeg skal ikke la litt motstand stoppe meg. Fast legen min sa jeg kanskje kunne jobbe hos han i sommer for å se hvordan det var å være lege, jeg håper han ikke tullet.

” But I won’t give up when I want it enough. No I won’t give up, anything, anyway, anyone, anyday. Cause I figured it out, Here and the now takes me day by day”

En liten del av meg hadde likt å hoppe 5 eller 10 år fremover i tid rett inn i livet jeg vil ha, men så enkelt er det ikke. Uheldigvis… Hulk! Jeg gleder meg til jeg er attenåring, 17 år er en dum alder. Man burde kunne hoppe over 17 det er bare en stygg overgangsalder midt mellom det å være unge og voksen. Man er akkurat ikke gammel nok til å gjøre som man vil og foreldrene dine bruker det imot deg. Du kjenner vel til setningene: ”Du er ikke gammel nok…” - Når du vil noen og, ”Nå er du snart voksen…” - Når det er noe du IKKE vil.

Men da føler jeg at jeg har fått sagt det viktigste og litt mer… Jeg kunne selvsagt sagt mye mer men det er sikkert kjedelig nok fra før. Håper du liker det, det er bare å kommentere hvis dere er enig eller uenig eller føler det samme. Det hadde vært gøy å vite hvordan dere opplever fremtiden, om dere har planer, osv…

“Erased everyone I’ve replaced, In the end they’re all gone, The faces all fade as the time passes by, What could I do I was waiting for you, Grown sick and tired of faking, Give me those eyes when I give you the truth. Finally here for the taking.”