It takes a time to grow young...

I går kveld må jeg innrømme at jeg lå i fosterstilling under dyna, omringet av kosedyr. Ironisk nok var jeg livredd for å fylle 18, hvordan i huleste kommer jeg til å reagere i det jeg runder 50?! Merkelig nok har jeg følelse av at jeg vil overleve. Det er jo endel før meg som har greid seg helt fint, dessuten så er det ingenting som sier at jeg ikke kan være like barnslig som før.

Du lurer nok på hvordan er det å bli stor jente? Det er nå rart med det, men jeg føler meg ikke en dag eldre enn 16 og merkelig nok, da jeg var 16 følte jeg meg som en 13-åring. Så min mentale alder ligger nok litt på etterskudd der, ja.

Klokka 8 kommer Kathinka bankende på vinduet mitt, etter jeg var kommet over sjokket fikk hun komme inn, vi spiste frokost og jeg fikk verdens søtest lilla bamse (unnskyld snøball) som fort fikk navnet ''Purple-nurple'' Alfie. På vei ned til Sandvika, ble Kathinka angrepet av en morderiske veps. Som var ekstremt teit å gjøre av den spesielt på bursdagen min! Da vi var framme var vi på Kadettagen, spiste godteri og ble jagd av veps, men det søteste var at Kathinka skrev ''Gratulerer Merete'' i sanden. Den jenta altså! Etter Tinka-time, dro jeg til Oslo og spiste middag med resten av familien pluss kusinen min, Astrid.

Nå er det 3 dager siden, men jeg tror det er favoritt bursdagen min!
By The Way! Noe av dette skrev jeg på selve dagen, så bare with me.